30 år

Jupp. Da var vi kommet til den dagen da jeg faktisk forlater 2 tallet og trer inn i de voksnes rekker. For det er virkelig slik det føles å bli 30. Når man er 20- et-eller-annet, så er man fremdeles litt ungdom. Det merkes jo godt når man for eksempel forteller kollegaer som er eldre hvor gammel man er. "Ååhh.. Du er bare 25. Jaja.." Barnerumpen fremdeles sier ansiktsuttrykket. Og folk tenker og tror at man faktisk ikke har opplevd stort i livet og er mer eller mindre grønn. Det vet jeg veldig godt, for jeg tenker jo det samme når jeg treffer en som er 22 første gangen.. "Jaja.. " Barnerumpe fremdeles sier ansiktsuttrykket mitt da :O)

Men nå er jeg 30. Om tre år mener bankene at man på ingen måte kan regnes som ungdom lengre, for da får man ikke en gang BSU lån. Ansvarlig voksen må vi være da. Men er det så ille?? Nei. Egentlig ikke. Endelig passer alderen min sjelslivet. For selv om jeg var bare 27 år, har denne kroppen opplevd nok til å fylle en bok. En skikkelig overdramatisk bok som sikkert får kritikk for å være spekket med usannsynligheter. Jeg vet hvertfall at om noen av mine elever hadde skrevet en stil der hovedpersonen opplevde alt det vi har vært gjennom på den korte tiden, ville jeg gitt til svar at hun har livlig fantasi men burde prøve å være litt mer realistisk. Men sånn er det ikke. Er jeg lei meg for det? Kjell Arne spør meg av og til om jeg ville ha endret på noe. Jeg ønsker jo så klart å ha mamma fremdeles i livet mitt, men ellers kan det være som det er. For tross alt har krisene gitt dybde til livet. Svart er ingen farge, men en valør. Et bilde uten skygger eller nyanser gjør det vanskelig å skille ting fra hverandre, og det blir ganske så kjedelig. Og livet mitt er på ingen måte kjedelig. Jeg gleder meg over alle små ting og kjenner at jeg lever her og nå. Lever for øyeblikkene mer enn for det som skal skje neste uke eller neste måned. Og tro meg - det er befriende. 
    Faktisk så gledet jeg meg som en unge til bursdagen min. Ikke på grunn av gavene, men fordi jeg visste at det kom til å bli en god dag, med god mat og godt selskap. Og jammen santen ble det ikke det. Jeg kjenner jeg er fremdeles litt matt etter all oppmerksomheten og de gode ordene. Vi hadde åpent hus og jeg visste at en av mine beste venner Lisa kom og søstrene mine. Men i tillegg troppet tante May Brit, mormor, tante Tove, onkel Aksel og  min vakre kusine Julie opp.  Toppen på kransekaka var da Sølvi, turkamerat og mor til Robin i Simons klasse kom med gave og blomster.