Anna har fått hull i ørene

Hun har lenge mast om å få hull i ørene, men jeg har vært litt motvillig. Første gangen hun begynte å snakke om det var før hun egentlig klarte å si det ordentlig. Men no var altså tiden inne. Da var det bare problemet med å finne noen som kan ta hull i begge ørene  - samtidig. Og idag, 20 mai var dagen. Jenta har no gått å gledet seg i ukesvis, men jeg tror ikke hun helt forstod hva det egentlig vil si. Hun sitret av forventning i det vi gikk inn på frisørsalongen, og både hun og Simon som skulle klippe seg, holdt på å dø av kjedsomhet da de måtte vente hele 10 minutter. Da det endelig var vår tur, satte hun seg opp i frisørstolen. Hun hadde på forhånd fått plukket ut hvilke øredobber hun ville ha, det ble rosa blomster så klart. Ikke de gule eller de blå - rosa.  Og da hun satt der i stolen slo det nok henne. For hun har aldri vært så stille som da. Bare nikket, og pratet ikke hull i hodet på de heller. Jeg fikk de til å ta et hull på meg selv først. Litt sånn "mor-datter" øyeblikk.. Gjett om hun satt storøyd og fulgte med.
Så var det Annas tur. Og da hun skjønte det, strakte hun hendene febrilsk ut mot meg. På dette tidspunktet måtte jeg minne henne på at dette var noe hun gjorde frivillig og at det var absolutt lov til å ombestemme seg. Dette var IKKE noe hun måtte gjøre. Men nei. Ikke noe snakk om det. Dette skulle hun gjøre. Etter litt for mye nøling fra damene som skulle gjøre dette, telte vi ned fra tre og satte dobbene. Stakkaren. Hun kvapp til, og du så at øynene ble minst tre ganger så store. Så forandret hun ansiktsutrykk helt.. Fra forventningsfullt til lettere sjokkert og overrasket. Men hun gråt ikke. Bare en liten tåre som trillet. Og da ble hun litt desperat etter å komme seg ned fra stolen og opp i mammas armer for litt trøst. Men fremdeles - ingen grining. Etter et halvt minutt var hun kommet over sjokket, og det tok jammen ikke lange tiden før hun snurret rundt der og pratet hull i hodet på oss igjen. Og om hun angret?? Nope. Hun er stolt som en hane, og stråler. Vakre jenta vår!!!!

Yesterday Anna finally got her ears pierced. She has been nagging me for a very long time now, wanting to be able to wear jewellery in her ears. But I have been reluctant. I wanted her to be old enough to really understand what she was in for. I've told her it will hurt and how the whole process worked. But she still wanted to go ahead with it. So I've searched for a place where they can do both ears at the same time, and yesterday her wish was fulfilled. She has been jumping up and down with excitement, longing for the day to come. But as we stepped into the hairsalon, she became a bit anxious. She got to choose her studs (she picked the pinkest ones of course) and then we had to wait. There was a 10 minutes delay you see, and it's amazing how long that seems for a little girl who is very excited and nervous. When they were finally ready, she got to sit in a chair facing the mirror. And my little girl who is so talkative she can literally make anyone dizzy,  fell silent. I got them to show her on me first, and her eyes was fixed on me the whole time. I made sure I looked at her the whole time, smiling. When it was her turn, she reached out for me to hold her hand. And for a while she seemed trapped. So I gently explained to her that she did not have to do this today, it is perfectly fine to change your mind. Nope. She was going to do this. And as they pierced her ears, you could see her expression changed from excited to shocked and very surprised. Her eyes was at least three times the size, and she jumped in her seat. She didn't cry. Just a single tear fell down her cheak. Suddenly she was in a hurry to get out of the chair and into my arms for comfort. But she still didn't cry. And after half a minute, she opened her mouth and returned to her normal, talkative and funny girl we all know. My beautiful little girl.

17 mai

 Anna var så fin i skjørtet og genseren min fantastiske mormor strikket. Og godt var det, for selv om solen skinner er det ganske kjølig.
I thought Anna was so lovely in her knitted skirt and sweater made by my fantastic grandmother. And it came really in handy, since it was quite chilly.

 Legg merke til de mørke skyene i horisonten. De kommer litt senere til å bløtlegge hele barnetoget som deretter blir spredt for alle vinder.Man kan si at det ble en heller kald og våt avslutning på festlighetene på skolen.
Notice the dark clouds in the horizon. They will later soak the whole childrensparade which will be scattered. You might say it was a wet and cold gang at the festivities at the school.

 Simon and his "bestis"...

 Se på disse to våte småtrollene.. Julian var så heldig at han satt i vogn, og hadde det helt toppers under regntrekket. Men resten av oss så ut som at vi hadde tatt en svømmetur.
Look at these wet rascalls. Since Julian sat in his buggy, he was perfectly fine and envied where he sat under his raincover. The rest of us looked as we had gone for a swim.

 Det er så koslig å sitte ved kjøkkenbordet og se på både utsikten og livet utenfor. Vi har litt følelsen av å ha flyttet fra grushaugen inn i skogen. Om morgenen sitter fuglene i treet rett utenfor og ønsker oss velkommen til en ny dag. Det er så utrolig harmonisk her.
We're really enjoying sitting by our diningtable and looking at the view. It feels like we've moved from a mountain of gravel to a forest. In the morning the birds sit in the tree right outside, welcoming us to a new day.

Det beste med det nye kjøkkenet er at ungene ikke går i beina på meg når vi baker. Sånn som her.. Her prøver vi ut en cookies oppskrift jeg fant på Sweet annas, en fra min tid på Hillcrest .
My favourite part when it comes to my new kitchen is having the kids on the other side of the counter when we bake. No more stepping on eachothers toes. Like here. We are testing a cookie recipie I got from Sweet Annas, a girl from my time at Hillcrest.

Vi flytter..

 For å flytte trenger man esker.. Maaaange esker. Så mange at det nesten ikke er plass til ungene. Det er mange esker det.. ;O)
To move, you'll need a lot of boxes. Lots and lots. So many there is hardly any room in the car for kids. :O)

 Kjøkkenet verken var eller er helt ferdig, men det begynner å komme seg.  Det har ikke skjedd stort her siden vi flyttet inn, men det fungerer. Men nå var pappa og Kjell Arne ute på Ikea igår og fikk tak i de siste delene, så jeg regner med at det kommer til å komme mer eller mindre på plass iløpet av noen dager.
Our kitchen neither was or is completly done. But we're getting there. Nothing has really changed since we moved in, but it is perfectly functioning. Dad and Kjell Arne went to Ikea yesterday and bought the missing pieces, so I guess things will be more or less finished shortly. 

 Kaos i villa villa kulla. Det er jammen gøy å flytte du...Vi har for så vidt begynt å finne litt mer orden i ting og tang no, men ville bare vise hvor ille det var på et tidspunkt. Skal poste et bilde når vi er ferdige.
Everything is more or less chaotic at this stage. but we've started to find some structure now. Just wanted to show how it looked during the process. But I'll post some pictures when we're done.

 Dagen etter at vi flyttet var det konfirmasjon, og jeg laget kake naturligvis. Fikk innviet kjøkkenet med en gang vi! Og det funket kjempebra. Er veldig fornøyd, både med kjøkkenet og kaken. Om du syns at den glinser, så gjør den akkurat det. Den er nemlig sprayet med perlemorspray som gir den en metallisk effekt. Stilig.
The day after our big move we went to my dearest couisins confirmation, and I baked of course. I got to use my kitchen for the first time, and it has turned out well. Both the kitchen and the cake. And if you're wondering if it's glimmering - it is. I've sprayed it with pearl shimmer. Cool..

 Når man er stor gutt må man også kunne bruke skikkelig verktøy. Her skrur Simon sammen sin egen seng. Han er så flink atte. Og da ville Julian og Anna også være med så klart. Mammas flinke hjelpere.
Big boys use real tools. That's the way it is. Simon actually assembled his own bed. I only held the pieces together. He is so clever. And of course - where there is action, you'll find Anna and Julian. The other two little helpers.

  Anna og Julian syns det er kjekkest å leke i alt kaoset. De fant seg en eske mellom alle kartongene, og vips - der var de opptatt nærmeste timen. Me like.
Anna and Julian found themselves little nooks where they could play undisturbed amongst all the boxes and stuff. And they kept themselves busy for an hour or so. Me like.

 Simon hjelper til vettu. Pakker ut alle kopper, glass og fat og fikk de på plass i skuffene. Flinke, store gutten til mor.
Simon is very helpful. He unpacked all our cutlery, glass and cups and placed them carefully in our new drawer. Mom's little helper!

Man blir trøtt av å flytte. Veldig trøtt og ganske så slitsomt er det. For både liten og stor.
It is tiresome to be on the move. For both young and old...

3 years have passed

Så var vi her igjen. Nok et år har passert uten min elskede mor og beste venn. Det er nå 3 år siden hun døde, og livet virker som at det går videre. Jeg har absolutt ikke problemer med å finne glede i hverdagen eller i planene for fremtiden. Men det smerter likevel. Ikke en dag går uten at jeg savner henne. Jeg trenger hennes råd og gode tips. Hun var sentrum for familien, og jeg får fysisk vondt når jeg tenker på henne av og til. Spesiel når jeg tenker på alt hun går glipp av, og ikke minst - alle øyeblikkene vi har mistet med henne. Simon husker henne vagt, men Anna var jo kun et år da hun døde. Julian var unnfanget, men ikke født. Det er bare ikke rettferdig. Siden har ingenting vært helt riktig. Livet har aldri vært det samme igjen.
And now we're here again. Another year has passed without my beloved mother and bestfriend. It has now been 3 years since she died, and life seems to go on. I'm absolutely able to both find joy and happiness in my life and plans for the future. But it still hurts. Not a day goes by without me missing her. I need her counsel and advice. She was the center of our family, and my heart aches when I think of all the things she's missed. And the moments we've missed with her. Simon remembers her vaguely, but Anna and Julian don't know her. Anna had just turned one when she died. Julian was concieved but not born. It just doesn't seem right. Ever since nothing has been right. Life has never been the same again.