Anna har fått hull i ørene

Hun har lenge mast om å få hull i ørene, men jeg har vært litt motvillig. Første gangen hun begynte å snakke om det var før hun egentlig klarte å si det ordentlig. Men no var altså tiden inne. Da var det bare problemet med å finne noen som kan ta hull i begge ørene  - samtidig. Og idag, 20 mai var dagen. Jenta har no gått å gledet seg i ukesvis, men jeg tror ikke hun helt forstod hva det egentlig vil si. Hun sitret av forventning i det vi gikk inn på frisørsalongen, og både hun og Simon som skulle klippe seg, holdt på å dø av kjedsomhet da de måtte vente hele 10 minutter. Da det endelig var vår tur, satte hun seg opp i frisørstolen. Hun hadde på forhånd fått plukket ut hvilke øredobber hun ville ha, det ble rosa blomster så klart. Ikke de gule eller de blå - rosa.  Og da hun satt der i stolen slo det nok henne. For hun har aldri vært så stille som da. Bare nikket, og pratet ikke hull i hodet på de heller. Jeg fikk de til å ta et hull på meg selv først. Litt sånn "mor-datter" øyeblikk.. Gjett om hun satt storøyd og fulgte med.
Så var det Annas tur. Og da hun skjønte det, strakte hun hendene febrilsk ut mot meg. På dette tidspunktet måtte jeg minne henne på at dette var noe hun gjorde frivillig og at det var absolutt lov til å ombestemme seg. Dette var IKKE noe hun måtte gjøre. Men nei. Ikke noe snakk om det. Dette skulle hun gjøre. Etter litt for mye nøling fra damene som skulle gjøre dette, telte vi ned fra tre og satte dobbene. Stakkaren. Hun kvapp til, og du så at øynene ble minst tre ganger så store. Så forandret hun ansiktsutrykk helt.. Fra forventningsfullt til lettere sjokkert og overrasket. Men hun gråt ikke. Bare en liten tåre som trillet. Og da ble hun litt desperat etter å komme seg ned fra stolen og opp i mammas armer for litt trøst. Men fremdeles - ingen grining. Etter et halvt minutt var hun kommet over sjokket, og det tok jammen ikke lange tiden før hun snurret rundt der og pratet hull i hodet på oss igjen. Og om hun angret?? Nope. Hun er stolt som en hane, og stråler. Vakre jenta vår!!!!

Yesterday Anna finally got her ears pierced. She has been nagging me for a very long time now, wanting to be able to wear jewellery in her ears. But I have been reluctant. I wanted her to be old enough to really understand what she was in for. I've told her it will hurt and how the whole process worked. But she still wanted to go ahead with it. So I've searched for a place where they can do both ears at the same time, and yesterday her wish was fulfilled. She has been jumping up and down with excitement, longing for the day to come. But as we stepped into the hairsalon, she became a bit anxious. She got to choose her studs (she picked the pinkest ones of course) and then we had to wait. There was a 10 minutes delay you see, and it's amazing how long that seems for a little girl who is very excited and nervous. When they were finally ready, she got to sit in a chair facing the mirror. And my little girl who is so talkative she can literally make anyone dizzy,  fell silent. I got them to show her on me first, and her eyes was fixed on me the whole time. I made sure I looked at her the whole time, smiling. When it was her turn, she reached out for me to hold her hand. And for a while she seemed trapped. So I gently explained to her that she did not have to do this today, it is perfectly fine to change your mind. Nope. She was going to do this. And as they pierced her ears, you could see her expression changed from excited to shocked and very surprised. Her eyes was at least three times the size, and she jumped in her seat. She didn't cry. Just a single tear fell down her cheak. Suddenly she was in a hurry to get out of the chair and into my arms for comfort. But she still didn't cry. And after half a minute, she opened her mouth and returned to her normal, talkative and funny girl we all know. My beautiful little girl.