Så var vi her igjen. Nok et år har passert uten min elskede mor og beste venn. Det er nå 3 år siden hun døde, og livet virker som at det går videre. Jeg har absolutt ikke problemer med å finne glede i hverdagen eller i planene for fremtiden. Men det smerter likevel. Ikke en dag går uten at jeg savner henne. Jeg trenger hennes råd og gode tips. Hun var sentrum for familien, og jeg får fysisk vondt når jeg tenker på henne av og til. Spesiel når jeg tenker på alt hun går glipp av, og ikke minst - alle øyeblikkene vi har mistet med henne. Simon husker henne vagt, men Anna var jo kun et år da hun døde. Julian var unnfanget, men ikke født. Det er bare ikke rettferdig. Siden har ingenting vært helt riktig. Livet har aldri vært det samme igjen.
And now we're here again. Another year has passed without my beloved mother and bestfriend. It has now been 3 years since she died, and life seems to go on. I'm absolutely able to both find joy and happiness in my life and plans for the future. But it still hurts. Not a day goes by without me missing her. I need her counsel and advice. She was the center of our family, and my heart aches when I think of all the things she's missed. And the moments we've missed with her. Simon remembers her vaguely, but Anna and Julian don't know her. Anna had just turned one when she died. Julian was concieved but not born. It just doesn't seem right. Ever since nothing has been right. Life has never been the same again.
Det har jeg også tenkt på. Alt vi går glipp av med henne, eller rettere sagt - alt hun går glipp av med oss. Og barnebarna hun aldri møtte; Julian og Camilla (og Jannes barn når de engang kommer). Det er trist å måtte leve videre uten henne, det er så masse jeg ville delt med henne. Men det må dessverre vente til vi treffer henne igjen. Håper Jesus har laget et stort hus til henne i himmelen, for det blir liv og røre når vi og 6 barnebarn kommer (og da sikkert også oldebarn).. hihi.
SvarSlett