Lørdag 1 mai var det 2 år siden eg mistet min kjæreste mamma. Tiden siden har gått både fort, men syntes som en evighet. Det går ikke en dag uten at eg tenker på henne. En skulle jo tro at det å ha tre små i en travel hverdag skulle holde meg i såpass vigør at savnet ikke blir så stort. Men tvert imot.. Når huset står på hodet og ungene krever sitt er det akkurat da eg savner mamman min. For plutselig kom hun innom og ga ungene litt oppmerksomhet og vi satte oss ned med en kopp kaffe istedet for å stresse rundt. Eller når vi lurte på hva vi skulle finne på, var det bare til å stikke en tur innom. Plutselig så ble det til en heldags aktivitet. Typisk mamma. Hun var så levende, sprudlende og alltid klar for å finne på noe artig. Så da hun døde, etterlot hun seg et enormt tomrom som ingen klarer å fylle. Og jo mer sliten eg blir, jo større blir hullet...Tiden leger alle sår sies det, og den gjør nok det. Men ingen har sagt hvor lang tid.
Rørende skrevet, og virkelig sant. Det er når man er som mest sliten at man skulle ønske det var en mamma der som kunne gi litt omsorg. Det er bare sånn det er. Men når sant skal sies må jeg si at jeg er levende imponert over pappa og måten han har overtatt besteforelder/barnepasser-rollen. Han trør virkelig til! Og når det gjelder hvor mye tid før sårene leges, det blir vel til vi ser henne igjen i himmelen tenker jeg ;)
SvarSlettMaj, du skriver så fint, og som Veronica sier, rørende. Fikk faktisk tårer i øynene da jeg leste det....
SvarSlettHåper du har det bra, kjempeglad i deg vennen min! Stor klem fra Lisa