Balancing

Jeg føler ofte at jeg hele tiden balanserer. Jobben mot familie, tid med venner mot kjærestetid, rydde og vaske eller trene. Og så var det tre unger som skal ha min oppmerksomhet. Og så kanskje det viktigste - tid til min Himmelske far. Og da er vi inne på kjernen. Hvem vil jeg være? Hva skal være det viktigste i livet?
I always feel like I'm balancing. Work vs family, time with friends vs date time with my husband. Clean and tidy vs exercise. And then I've got three kids who all wants my attention. However, the most important aspect - spending time with my Heavenly Father. And I guess that's the core of it all. Who do I want to be? What is most important in life?

Nå som vi drømmer om husbygging så blir det en del surfing innom både husprodusenter men også andres blogger. Og du verden, det er såå utrolig mange flotte og inspirerende blogger der ute. Det kan bli helt altoppslukende, og oftest fører inspirasjonen til at man ønsker å forandre hvordan man selv lever. Enten det gjelder tidsbruk eller interiørdesign. Men jeg kjenner litt på at det kan bli for mye, og jeg undres ofte hvordan i alle dager folk har penger til alt dette. Designermøbler og oppussing, merkeklær og dill. Ting, ting og atter ting. Jeg syns livet snurrer rundt alle disse tingene man bare mååå ha for å være lykkelig. Og i det man har fått denne tingen som man alltid har ønsket seg, så beveger man seg mot neste ting. Men hva tror du? Er det egentlig tingene som gjør oss lykkelig?
When you dream of creating a dreamhome, it will probably lead you to the many blogs and designwebsites. It's just a universe of different blogs out there, so great and inspiring. And often I'll get inspired to change. Wether we're talking furniture or hobbies. But it's a bit too much some times, and I often wonder how in the world people can afford it. Designerclothes and furnitures, renovating, brands and just stuff. Things, things and more things. All the stuff people need to stay happy. And of course. When you've got the designerlamp you always wanted, you just ad another piece to your list. The next thing..Do you think people are happier because of things?

Og da er vi tilbake igjen til balansen. For i den voldsomme strømmen av perfekte liv med flotte klær i flotte omgivelser må en lure på.. Hva er viktig i livet? For meg handler livet om relasjoner. For det er relasjonene som er kjernen i livet. Vi er skapt for kjærlighet. Kjærlighet for vår hjertes utkårede, familien, venner og vår neste. Men kilden er Gud. Alt det andre? Kulisser og rammen rundt det som er det viktigste i livet.Å være elsket, å elske og å leve sammen!
And then we've returned to the balance. In this steady stream of perfect lives with fabulous clothes and great surroundings, one must wonder. What is important? For me it's relations. I think we're created to love. Love our spouce, family, friends and our next. And the source is God. All the other stuff? I guess it's the frame around the most important thing in life. To be loved, to love and to live together.

Jeg syns personlig at det er vanskelig å snakke om min tro, og i alle disse årene jeg har hatt denne bloggen vil jeg ikke påstå at det har vært tydelig at jeg er personlig kristen. Jeg er og har ikke vært modig nok tror jeg. Mange år med mobbing på barneskolen har nok satt sitt preg tenker jeg. Når jeg endelig føler meg som en som er inkludert og ønsket, så har jeg kanskje vært litt for redd for å gjøre noe for å risikere "gamle tilstander". Men. Nå er jeg snart 30 år, med en livserfaring som tilsier minst 60. Og er det noe jeg står igjen med, så må det være at det er verdt det. De vennene som er verdt å beholde, de vil akseptere meg for hvem jeg er. Og de som ikke? Vel... Da må man kanskje spørre seg selv om de egentlig er gode venner.
Nå vet jeg at de aller fleste som leser denne bloggen kjenner meg og vet at jeg elsker Jesus. Men for de som ikke vet det - ta dette innlegget som at jeg kommer ut av "skapet" ;O)
Nå ble dette et veldig rart innlegg. Skribleriene til en syk person tenker jeg. Og bokstavelig talt syk. Dobbeltsidig ørebetennelse og halsbetennelse har etterlatt meg mer eller mindre stum. Så jeg antar at i mangel av stemme, lar jeg fingrene på tastaturet gjøre jobben. Uansett.. Det er jo typisk meg. Klarer aldri å holde meg til tema, men forsvinner ut på sidelinjen hele veien. Jaja.. Bær over med meg.
I think it's very difficult to be frank when it applies to faith, and I guess you won't find many postings in my blog concering faith. I'm not and have never been brave enough I guess. The many years of bullying at school has made it's mark. And now that I have good friends and feel included, I think I've been hesitating to do something that would bring me to my "former state". But. I'm soon turning 30 years old, and because of everything that has happened to me my soul feels 60. It has left me with the notion that it must be worth it. The friends who are worth keeping will accept me for me. And those who doesn't? Perhaps they weren't as good as friends as I would like them to be.
This has turned out to be a pretty odd post, the ramblings of a sick person. Literally sick that is. I'm currently at home with an ear infection in both ears and an infection in my throath. And I guess since it has left me rather mute, my fingers needs to express what my voice cannot. On the other hand, it's very typical of me. Always going off and loose my track. Sigh..