Welcome to our blog....
Denne bloggen ble først og fremst opprettet for å holde familien på østlandet oppdatert om hva som skjedde her på Vestlandet. Men så viste det seg at det var jo flere som syntes det var kjekt å følge med, noe forfatteren av bloggen setter meeeget stor pris på. Så her inne skriver vi mest om hverdagen i vår "lille" familie på fem..

When I started to blog, it was above all to keep the family "over there" updated. But as it turned out, several others showed their interest, something the author very much appreciates. So if you're interested, you can read all about our "little" family of five.. And since I've got some friends in the UK and US I'll try to write in english as well....
Viser innlegg med etiketten filosofering. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten filosofering. Vis alle innlegg

onsdag, juli 13, 2011

Livet er herlig!

 Mandag fikk vi besøk av Lisa, Runar og lille Jesper Martinius. Endelig fikk Julian en å leke med etter å ha vært utenfor når vi var i Oslo. Simon syns det var så kjekt å leke med Benjamin og da var det ikke rom for Julian. Anna forsvant inn i sin egen lille verden med dukkene sine, og tilbake var Julian. Det er den minstes forbannelse.
Sjekk det nyydelige dådyrblikket.. *smelt*
 Vet ikke hvem som leker best her...
 Han får virkelig med seg alt denne gubben.  Workaholic...
 Ble litt inspirer av Maileen som er flink med duker. Var litt rart - for jeg assosierer igrunn runde blondeduker med bestemødre, men jeg syns faktisk det ble en fin vri. Kombinert med det mer moderne syns jeg det myknet helhetsinntrykket.. jaja.. Hva vet vel jeg. Jeg er ikke en av de derre interiørguruene... Men jeg vet hva jeg liker! :O)
 Det beste med sommeren er fargene. Elsker blomster og alt det grønne.. Selv om det ikke har vært det beste været hittil, så ser jeg denne hver dag fra kjøkkenet. Koos
 Prøvde lavendel for første gang i år. Det gjør jeg gjerne igjen. Tror jeg har fått en ny til favorittlisten.
 Her er et glimt av terrassen vi har bak med kjøkkenet. Denne terrassen gir en helt annen opplevelse av huset for man kommer nærmere sjøen, ser byfjellene og det er litt mer svalende her. Dessuten er treet som kommer opp gjennom terrassen kjempekoslig. Setter et personlig preg på det hele.
 23 juni i år hadde Kjell Arne og eg 10 års bryllupsdag. Og i anledning bryllupet valgte vi (les meg) Platinum serviset fra Royal Bone China. Over mange år har vi samlet - til jul og bursdag. (Nok en gang, les meg. Kjell Arne får ting til seg selv) Men idag kjøpte eg inn de siste koppene. De har nemlig forandret designet på koppene, men den hyggelige damen i butikken klarte å spore opp de 6 siste på et glemt lager i Porsgrunn. Så no har vi (les meg) fullt sett til 12 i hele serviset. Så no kan vi leve resten av livet happy schnappy og sove rolig, for livet er komplett... Daahh...Men det er jo likevel litt rart. 10 år med samling er over. Trenger bare noen serveringsfat så er vi i boks. ;O)
 Nytt samleobjekt. Sølvbestikket "Arvesølv". Fikk dette av Bente og Kjell i anledning 30 års dagen. Ble utrolig gla', og kjente meg med ett voksen. Tenk - sølvbestikk som vi skal bruke til alle store og gode anledninger. Ungene mine skal vokse til, og kanskje en dag -om Gud vil, skal barnebarna bruke det. Nesten rørende.
 Dette er ikke en dekorasjon, men faktisk en alarm. Morfar eller barnebarn på vei alarm. Alt ettersom hvilken side av døren man er på. ;O) Nesten mest for morfaren om jeg er ærlig. Men- veldig greit når eg sitter med døren åpen på do. Får noen sekunder på meg til å slenge døren igjen.. ;O)
Ble litt mye interiør- nytt og kjøpt denne gangen. Sorry. Personlig liker eg ikke sånne blogger eller facebookstatuser som hele tiden må vise verden hvor perfekt de er, hvor mye gøy de gjør med ungene og alt det nye flotte de har kjøpt. Det er en av de mange tingene som bidrar til de mange kravene vi opplever mot oss. Eller som jeg opplever kan du si. I en verden av det tilsynelatende perfekte er det fort gjort å miste motet og føle seg mislykket som kone, mor, kokk, hushjelp og hjemskaper. Og midt oppi alt skal du spise rett og se fantastisk ut. Kan jo bli matt av mindre. Skal eg være helt ærlig holdt eg på å bli gal en stund. Eg strakk bare ikke til, følte meg helt uten krefter og med nada monetos. Vi har lenge levd på en syltynn balanse finansielt. Tilslutt fikk eg helt angst for å gå i postkassen. Lettelsen for å finne den tom var ubeskrivelig.Men i alt har vi prioritert ungene. De har kommet foran alt, og vi har jobbet for at de skal få en opplevelsesrik barndom. Men helst av den billigere sorten. Gå tur, fiske og ha danceparty i stuen type barndom. For om vi merker trykket - hvordan kommer ikke våre barn til å ha det? Da er det om å gjøre å gi de en ballast i livet som er lett å leve med.

Gud har hjulpet meg å finne fred for resten, og jeg jobber kontinuerlig med å sortere ut hva som er viktig for meg og hvordan jeg skal definere meg selv. Er midt i prosessen, og har en del tankerekker igjen å fullføre. Men uansett kjenner jeg at jeg har det bedre for tiden. Mindre selvkritisk, ikke så lav selvtillit og absolutt in peace.


Simon og sin elskede Janus pus. Skjønningen min med dyretekke.

søndag, mai 01, 2011

3 years have passed

Så var vi her igjen. Nok et år har passert uten min elskede mor og beste venn. Det er nå 3 år siden hun døde, og livet virker som at det går videre. Jeg har absolutt ikke problemer med å finne glede i hverdagen eller i planene for fremtiden. Men det smerter likevel. Ikke en dag går uten at jeg savner henne. Jeg trenger hennes råd og gode tips. Hun var sentrum for familien, og jeg får fysisk vondt når jeg tenker på henne av og til. Spesiel når jeg tenker på alt hun går glipp av, og ikke minst - alle øyeblikkene vi har mistet med henne. Simon husker henne vagt, men Anna var jo kun et år da hun døde. Julian var unnfanget, men ikke født. Det er bare ikke rettferdig. Siden har ingenting vært helt riktig. Livet har aldri vært det samme igjen.
And now we're here again. Another year has passed without my beloved mother and bestfriend. It has now been 3 years since she died, and life seems to go on. I'm absolutely able to both find joy and happiness in my life and plans for the future. But it still hurts. Not a day goes by without me missing her. I need her counsel and advice. She was the center of our family, and my heart aches when I think of all the things she's missed. And the moments we've missed with her. Simon remembers her vaguely, but Anna and Julian don't know her. Anna had just turned one when she died. Julian was concieved but not born. It just doesn't seem right. Ever since nothing has been right. Life has never been the same again.

torsdag, mars 24, 2011

Balancing

Jeg føler ofte at jeg hele tiden balanserer. Jobben mot familie, tid med venner mot kjærestetid, rydde og vaske eller trene. Og så var det tre unger som skal ha min oppmerksomhet. Og så kanskje det viktigste - tid til min Himmelske far. Og da er vi inne på kjernen. Hvem vil jeg være? Hva skal være det viktigste i livet?
I always feel like I'm balancing. Work vs family, time with friends vs date time with my husband. Clean and tidy vs exercise. And then I've got three kids who all wants my attention. However, the most important aspect - spending time with my Heavenly Father. And I guess that's the core of it all. Who do I want to be? What is most important in life?

Nå som vi drømmer om husbygging så blir det en del surfing innom både husprodusenter men også andres blogger. Og du verden, det er såå utrolig mange flotte og inspirerende blogger der ute. Det kan bli helt altoppslukende, og oftest fører inspirasjonen til at man ønsker å forandre hvordan man selv lever. Enten det gjelder tidsbruk eller interiørdesign. Men jeg kjenner litt på at det kan bli for mye, og jeg undres ofte hvordan i alle dager folk har penger til alt dette. Designermøbler og oppussing, merkeklær og dill. Ting, ting og atter ting. Jeg syns livet snurrer rundt alle disse tingene man bare mååå ha for å være lykkelig. Og i det man har fått denne tingen som man alltid har ønsket seg, så beveger man seg mot neste ting. Men hva tror du? Er det egentlig tingene som gjør oss lykkelig?
When you dream of creating a dreamhome, it will probably lead you to the many blogs and designwebsites. It's just a universe of different blogs out there, so great and inspiring. And often I'll get inspired to change. Wether we're talking furniture or hobbies. But it's a bit too much some times, and I often wonder how in the world people can afford it. Designerclothes and furnitures, renovating, brands and just stuff. Things, things and more things. All the stuff people need to stay happy. And of course. When you've got the designerlamp you always wanted, you just ad another piece to your list. The next thing..Do you think people are happier because of things?

Og da er vi tilbake igjen til balansen. For i den voldsomme strømmen av perfekte liv med flotte klær i flotte omgivelser må en lure på.. Hva er viktig i livet? For meg handler livet om relasjoner. For det er relasjonene som er kjernen i livet. Vi er skapt for kjærlighet. Kjærlighet for vår hjertes utkårede, familien, venner og vår neste. Men kilden er Gud. Alt det andre? Kulisser og rammen rundt det som er det viktigste i livet.Å være elsket, å elske og å leve sammen!
And then we've returned to the balance. In this steady stream of perfect lives with fabulous clothes and great surroundings, one must wonder. What is important? For me it's relations. I think we're created to love. Love our spouce, family, friends and our next. And the source is God. All the other stuff? I guess it's the frame around the most important thing in life. To be loved, to love and to live together.

Jeg syns personlig at det er vanskelig å snakke om min tro, og i alle disse årene jeg har hatt denne bloggen vil jeg ikke påstå at det har vært tydelig at jeg er personlig kristen. Jeg er og har ikke vært modig nok tror jeg. Mange år med mobbing på barneskolen har nok satt sitt preg tenker jeg. Når jeg endelig føler meg som en som er inkludert og ønsket, så har jeg kanskje vært litt for redd for å gjøre noe for å risikere "gamle tilstander". Men. Nå er jeg snart 30 år, med en livserfaring som tilsier minst 60. Og er det noe jeg står igjen med, så må det være at det er verdt det. De vennene som er verdt å beholde, de vil akseptere meg for hvem jeg er. Og de som ikke? Vel... Da må man kanskje spørre seg selv om de egentlig er gode venner.
Nå vet jeg at de aller fleste som leser denne bloggen kjenner meg og vet at jeg elsker Jesus. Men for de som ikke vet det - ta dette innlegget som at jeg kommer ut av "skapet" ;O)
Nå ble dette et veldig rart innlegg. Skribleriene til en syk person tenker jeg. Og bokstavelig talt syk. Dobbeltsidig ørebetennelse og halsbetennelse har etterlatt meg mer eller mindre stum. Så jeg antar at i mangel av stemme, lar jeg fingrene på tastaturet gjøre jobben. Uansett.. Det er jo typisk meg. Klarer aldri å holde meg til tema, men forsvinner ut på sidelinjen hele veien. Jaja.. Bær over med meg.
I think it's very difficult to be frank when it applies to faith, and I guess you won't find many postings in my blog concering faith. I'm not and have never been brave enough I guess. The many years of bullying at school has made it's mark. And now that I have good friends and feel included, I think I've been hesitating to do something that would bring me to my "former state". But. I'm soon turning 30 years old, and because of everything that has happened to me my soul feels 60. It has left me with the notion that it must be worth it. The friends who are worth keeping will accept me for me. And those who doesn't? Perhaps they weren't as good as friends as I would like them to be.
This has turned out to be a pretty odd post, the ramblings of a sick person. Literally sick that is. I'm currently at home with an ear infection in both ears and an infection in my throath. And I guess since it has left me rather mute, my fingers needs to express what my voice cannot. On the other hand, it's very typical of me. Always going off and loose my track. Sigh..

mandag, mai 03, 2010

I hjertet gjemt, aldri glemt.

Lørdag 1 mai var det 2 år siden eg mistet min kjæreste mamma. Tiden siden har gått både fort, men syntes som en evighet. Det går ikke en dag uten at eg tenker på henne. En skulle jo tro at det å ha tre små i en travel hverdag skulle holde meg i såpass vigør at savnet ikke blir så stort. Men tvert imot.. Når huset står på hodet og ungene krever sitt er det akkurat da eg savner mamman min. For plutselig kom hun innom og ga ungene litt oppmerksomhet og vi satte oss ned med en kopp kaffe istedet for å stresse rundt. Eller når vi lurte på hva vi skulle finne på, var det bare til å stikke en tur innom. Plutselig så ble det til en heldags aktivitet. Typisk mamma. Hun var så levende, sprudlende og alltid klar for å finne på noe artig. Så da hun døde, etterlot hun seg et enormt tomrom som ingen klarer å fylle. Og jo mer sliten eg blir, jo større blir hullet...

Tiden leger alle sår sies det, og den gjør nok det. Men ingen har sagt hvor lang tid.